Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong1. kapittel – Guds vesen slik det opprinnelig er
Seksjon 7. En vurdering av eksisterende syn på Gud
7.1. Eksisterende doktriner om Gud er selvmotsigende
Side 6
Den fundamentale årsak til konflikt mellom religioner ligger til syvende og sist i ontologiens [læren om hvordan virkeligheten faktisk arter seg] uklare natur. Det finnes bare ett absolutt vesen. Det kan ikke være to eller tre. Ledere fra hver religion hevder imidlertid at bare deres absolutte vesen er den sanne Gud, og at andre guder ikke er sanne guder. Dette resulterer i en situasjon der hver religion har sitt eget absolutte vesen, og skaper en absurd tilstand med mange absolutte vesener. Dette leder til konklusjonen at hver religions Gud kun blir en relativ gud. Derfor finnes ikke det absolutte verdisyn som skulle ha blitt utviklet gjennom religion basert på en teori om Guds kjærlighet og sannhet. Det eksisterer derfor bare relative verdisyn.
Vi kan med andre ord konkludere at religioner til nå ikke har skapt et absolutt verdisyn som kan rydde opp i all forvirringen. Dette kommer nødvendigvis av at ingen religion har vært i stand til å presentere en riktig forklaring av Det absolutte vesen. (122-302, 25.11.1982)
Hver religion har sitt eget absolutte vesen som tjener som selve grunnlaget for religionens lære. Det absolutte vesen i jødedommen er Jehova, i kristendommen Gud og i islam Allah. Buddhismen og konfutsianismen (konfucianismen) sier ikke rett ut at det finnes et absolutt vesen. Den grunnleggende konfutsianske dyd er imidlertid menneskekjærlighet (godgjørenhet) [benevolence på engelsk] (仁). Denne dyden blir knyttet til fullmakten (mandatet) himmelen gir oss. Vi kan derfor betrakte himmelen som det absolutte vesen i konfutsianismen. I buddhismen lærer vi at all dharma (lære om den underliggende sannhet) forandrer seg hele tiden. Vi kan imidlertid finne sannheten bak dharma i tathatA (slikhet, såledeshet [virkeligheten slik den er]) (眞如). Derfor kan vi si at «slikhet» representerer det absolutte vesen i buddhismen. (122-300, 25.11.1982)
Ontologien (Læren om hvordan virkeligheten faktisk arter seg) i den nye religionen må gjøre det klart at Det absolutte vesen i forskjellige religioner ikke er forskjellige guder, men én og samme Gud. Samtidig må den nye religionen klargjøre at alle religioner til sammen danner en søskenflokk skapt av Gud. Hver religion har forstått noen aspekter ved Guds egenskaper. Den nye religionen må gi et fullstendig bilde av Gud. Den må vise oss Guds egenskaper, motivasjonen bak og hensikten med skapelsen og lovene skapelsen var basert på. På den måten må en slik ontologi forklare at denne hensikten og disse lovene styrer bevegelsen til alt i universet, og at reglene som vi mennesker må holde oss til, til syvende og sist er i overensstemmelse med de universelle lover, dvs. måten Gud vil vi skal leve på. (122-303, 25.11.1982)
Det storartede ved Enhetskirkens Prinsipper er at de forklarer Guds skaperevner på en konkret måte og lar oss forstå skapelsesprosessen. Prinsippene gir oss dessuten en solid forklaring av hvordan syndefallet skjedde, og et klart historiesyn. Prinsippene gjør det klart hvordan Gud heller enn å la de falne menneskene seile sin egen sjø, har arbeidet flittig opp gjennom historien for å gjenskape dem. Prinsippene forklarer på en logisk og klar måte at vi gjennom denne gjenskapelsesprosessen vil finne frem til den verden som Gud hadde til hensikt å skape. (208-296, 20.11.1990)