Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong2. kapittel – Gud og skapelsesarbeidet
Seksjon 3. Kjærlighetsidealet Gud ville realisere gjennom Adam og Eva
3.2. Ektepar blir Guds medskapere
Side 3
Gud ville ha kommet og slått seg ned i Adam og Eva bare hvis de viste den samme kjærlighet som Gud gjør. Han kunne ikke komme hvis både Adam og Eva gjorde som de selv fant for godt. De måtte bli fullstendig ett med hverandre for at den usynlige Gud skulle komme og ha sosialt samkvem med dem. Da ville Gud ha gitt dem en hedersbevisning i kjærlighet og hyllet dem inn i kjærlighet. Det er idealet. Bare i en slik situasjon kan Gud lukte duften fra kjærlighet. Hvor han enn går, snuser Gud på duften fra kjærligheten. (112-103, 5.4.1981)
Ville Gud da like å kysse? Gud, som er uten form, får ikke oppleve en slik stimulans fordi hans maskuline og feminine aspekter er knyttet sammen. Selv når dere elsker, blir dere ett for så å bli atskilt, ikke sant? Når mann og kone i begynnelsen elsker hverandre intenst, er deres kjærlighet som tordenskrall og lynglimt. De elsker med en brennende kjærlighet for så å vende tilbake til nullpunktet, som når det klarner opp etter regnvær. (224-36, 21.11.1991)
Gud er et vesen med de to aspektene [det maskuline og det feminine] ved sin tosidige natur i harmoni med hverandre. Samtidig er han et maskulint vesen. Ettersom det er mannen som står i en posisjon til å ha et forhold til Guds faderlige kjærlighet, blir dette forholdet vertikalt. Kvinner får ikke et slikt vertikalt forhold. For å bli responderende partnere i et vertikalt forhold danner de i stedet et horisontalt forhold. Når vi ser på de forskjellige aspektene ved Guds karakter, får mannen et vertikalt forhold til Gud, et forhold som representerer forholdet mellom «oppe» og «nede». Kvinnen får et horisontalt forhold, som tilsvarer forholdet mellom «venstre» og «høyre».
Hva kommer da først, det vertikale eller det horisontale? Fordi det vertikale kommer først, er alle naturens lover innrettet på å få et nært forhold til førsteposisjonen. Med Guds kjærlighet i sentrum kommer da sønnen før datteren. Bare da kommer alt på sin plass, og det blir orden. (177-324, 22.5.1988)