Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong2. kapittel – Gud og skapelsesarbeidet
Seksjon 5. Guds plan med skaperverket
5.4. Vår holdning til naturen
Side 1
Når du åpner øynene om morgenen og ser på naturen, har den umerkelige bånd til din opprinnelige natur og gir deg impulser om et nytt ideal, som kan begynne å blomstre. Når du derimot ser på menneskets verden, vet du meget godt at jo mer du betrakter den, jo mer får den deg til å føle fortvilelse og sorg. Hvis verden var befolket av mennesker som ikke hadde falt, og som var slik menneskene opprinnelig skulle ha vært, ville menneskenes verdi ikke ha vært på et nivå som får dem som betrakter dem, til å føle sorg. Menneskene ble simpelthen ikke skapt for å ha samme verdi som et strå, en blomst eller et tre. Vi mennesker var ment å være så verdifulle vesener at vi ikke kunne bli erstattet av noe som helst i resten av skaperverket. Vi var ment å stå frem som Guds representanter, som skikkelser med en makeløs verdi. (9-97, 24.4.1960)
Når dere ser hvordan naturen er gjennomsyret av Guds kjærlighet, må dere tenke: «Kan de praktfulle eiendelene til en av denne verdens konger eller til en berømt person sammenlignes med dette? Kan antikke gjenstander sammenlignes med dette? Kan en nydelig kjole som en eller annen berømt kvinne har på seg, sammenlignes med dette?» Uten en slik holdning synder vi mot naturens verden selv uten å vite det. Et menneske er uten tvil Guds sønn eller datter hvis han eller hun føler at ikke noe er så verdifullt som alt det Gud skapte ved å investere sitt hjerte i det. Et menneske er uten tvil Guds sønn eller datter hvis han eller hun kan betrakte et levende vesen og si: «Kan noe laget av menneskehender sammenlignes med dette? Uansett hvor enestående et menneske måtte være, kan vedkommende være større enn Gud?» Et slikt menneske trenger ikke å be. Et slikt menneske lever sammen med Gud. Gud veileder oss mennesker frem til en slik tilstand. (9-174, 8.5.1960)
Menneskene liker og er glade i alt som tilhører dem de elsker. Likevel vet de ikke hvordan de skal uttrykke sin kjærlighet til alt som er skapt av Gud, som de burde elske mest av alt. Kan slike mennesker bli Guds sønner og døtre? Dere er ansvarlige for å befri skaperverket som sukker og stønner, fra sin sorg. Dere må dypt oppleve Guds hjerte og omhu da han skapte selv ett enkelt tre eller én enkel plante for «6 000 år» siden. Dere må ha et slikt hjerte. Derfor må dere selv når dere ser en plante langs veien, eller når dere holder rundt et tre, kunne felle tårer og si: «Hvor ensom du må være som har mistet ditt overhode!» Selv har jeg strigrått mens jeg holdt rundt en fjellknaus. Jeg har felt tårer når jeg har følt vinden blåse. Fordi dere nå har hørt på talen min, forstår dere hvorfor. (9-176, 8.5.1960)