Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong4. kapittel — Gud slik vår Sanne far ser ham
Seksjon 2. Guds sjokk og sorg da han mistet sin sønn og datter
2.1. Gud mistet sin evige og eneste sønn
Side 2
Hvor fortvilet er det ikke når et enebarn dør som er født i en arvelinje med sju generasjoner med bare ett barn i hver generasjon, spesielt når dette ene barnets foreldre er over seksti år? Var foreldrene unge, kunne de få flere barn. Men hvis et enebarn dør som er født i en arvelinje der det bare har vært ett barn i hver generasjon, hvor bekymret vil ikke da forfedrene være for at arvelinjen ikke skal fortsette etter den sjuende generasjonen? Gjennom sine etterkommere og arvelinje ønsker anene å bli velsignet rikelig med en ikkejordisk lykke. Hvis barna dør før foreldrene, vil foreldrene føle at de også skulle ønske de kunne dø.
Adam var ikke et enebarn i en arvelinje på sju generasjoner, men Guds enbårne sønn for all evighet. Kan dere forestille dere hvordan Gud følte seg da den eneste Adam Gud hadde, «døde», han som skulle ha opprettet en evig familie og fullført Guds store skapelsesverk? Hvordan følte Gud seg da alt gikk galt slik det gjorde? Selv etter «6 000 år» har ikke Gud kommet seg etter sjokket han fikk da Adam og Eva falt. (20-210, 9.6.1968)
Hvis vi tar utgangspunkt i de opprinnelige skapelsesprinsippene, skulle Gud når han ble en del av en ideell verden, der alle er ett i kjærlighet, ha blitt Giveren og sentrum basert på kjærlighet. Satan ble imidlertid det sentrum som Gud skulle ha blitt. I forholdet mellom himmel og jord ble alt snudd på hodet. Ingenting skulle ha ødelagt enheten basert på Guds sanne kjærlighet, hans kjærlighetsideal. Arvelinjen som skulle ha blitt til, skulle ha bestått av Guds ektefødte barn, men ble i stedet en fiasko og det stikk motsatte av det Gud hadde tenkt seg. (206-236, 14.10.1990)
Hvordan føler Gud seg når han hver eneste dag, ja hver eneste time, må se på menneskets bedrøvelige tilstand? Hvor ble det av den allvitende og allmektige Guds autoritet og ære da hans sønn og datter, som han ønsket å gjøre ære på som en praktfull prins og prinsesse, ble «deformert» og falt ned i et «hull fylt med møkk», der de sto fullstendig fast i et helvete der alt var snudd på hodet? Hvor ble det av autoriteten og æren til den absolutte Gud? Kan han løfte sitt hode? (218-240, 19.8.1991)