Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong1. kapittel – Hva er «Sanne foreldre»?
Seksjon 2. Roten til «å være sann»
2.2. Roten til «å være sann»
Side 2Når vi ber, bruker vi ofte av ren vane og uten å tenke over det uttrykk som «Sanne Gud, hellige Gud, som er i himmelen.» Opp til nå har imidlertid tilstanden å være sann ikke eksistert i sin egentlige betydning. Fordi den ikke har eksistert, er opprinnelsen til å være sann ikke noe vi finner i historien menneskene har gått gjennom, men i et punkt hevet over menneskehetens historie. Der begynner tilstanden å være sann. Vi må med andre ord lete etter opprinnelsen til å være sann på et sted hevet over de nåværende omstendigheter. Derfor er religion ikke noe som utvikler seg basert på tro på et menneske.
Selvsagt er det mennesker som ser på sin religiøse grunnlegger som standarden for sin tro. Det er imidlertid også mennesker som hever seg over dette og streber etter det sanne ved å bringe Gud på banen. I lys av dette har utallige mennesker opp gjennom historien forstått at kilden til det sanne verken finnes i deres vei gjennom livet eller i det konkrete samfunn rundt dem. I situasjoner der menneskene bare har en tilknytning til hverandre, kan ikke kilden til det sanne bli brakt på banen.
Det sanne er den absolutte standard. Derfor er det nødvendig at vi her introduserer Gud, Det absolutte vesen eller Skaperen. Hvorfor det? Det er fordi det til nå ikke har vært noe sant menneske her på jorden. Derfor kan mennesker som lever et liv som peker mot det sanne, ikke selv være det som motiverer til å være sann. Det ansporende må være Gud. I religion eller historisk sett har Gud definitivt åpenbart seg når mennesket er kommet til det endelige og avgjørende veiskille. Mennesket har da nødvendigvis begynt å få behov for Gud.
Selv når vi begynner å forsøke å slå fast tilværelsens endelige mål basert på sannheten, dvs. målet som filosofi søker å finne, eller begynner å utforske opprinnelsen til tilværelsen, kommer vi definitivt ikke utenom uttrykk som «Gud», «Det transcendentale vesen» eller «Det absolutte vesen». Hvorfor det? Det er fordi vi uten å opprette et forhold til Det absolutte vesen, ikke kan svare på hvilket som helst spørsmål om opprinnelsen til kunnskap eller verdien av tilværelsen. Derfor har nødvendigvis vi mennesker i alvorlige situasjoner søkt å løse problemer ved hjelp av det som er sant. Vi kan ikke benekte en slik kjensgjerning. (fortsettes neste side)