Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong2. kapittel – Kjærlighet i praksis
Seksjon 1. Guds kjærlighet
1.2. Hensikten med kjærlighet: Idealet der Gud og menneske blir ett
Side 1
Hva er himmelens og jordens midtpunkt og opprinnelsen til universet? Da jeg gikk inn i en mystisk tilstand og ba til Gud, sa han at det er forholdet mellom en Far og hans sønner og døtre, dvs. foreldre-barn-forholdet. De som ikke vet bedre, vil tro at vi refererer til forholdet mellom en fysisk far og mor og deres sønner og døtre, men vi snakker her om det fundamentale forholdet til Gud. (19-158, 1.1.1965)
Hva er det beste sted en far og sønn kan møtes? Det beste sted er det sentrale punkt, krysningspunktet for deres kjærlighet, deres liv og deres idealer. Da er kjærlighet, liv og idealer alle på samme sted. På det stedet står Gud for kjærlighet. Det samme gjør vi. På det stedet står Gud for liv. Det gjør vi også. På det stedet står Gud for idealer. Det samme gjør vi. Det primære knutepunktet og punktet for enhet der dette kan bli realisert, er punktet der foreldre-barn-forholdet blir dannet. Det må nødvendigvis være slik. Det er en udiskuterbar kjensgjerning. (69-78, 20.10.1973)
Sier vi at Gud er Det absolutte vesen, blir spørsmålet hvorfor et absolutt vesen skapte oss mennesker. Det var ikke for penger, kunnskap eller makt. Gud skapte mennesket fordi det var eneste måte han kunne føle kjærlighet på. Fra et slikt synspunkt danner forholdet mellom Gud, vår Far, og menneskene, hans sønner og døtre, en akse. Blir denne aksen solid, kan absolutt ingenting bryte forholdet der vi mennesker blir ett med Gud basert på kjærlighet. (137-57, 18.12.1985)
Opprinnelig skulle kjærlighetens blomst ha sprunget ut der Adam og Eva følte den største glede sammen, der den største livsenergi kom til uttrykk, der de største krefter kom sammen, og der evnen til å realisere alle idealer var samlet. Derfor drømmer Gud om en kjærlighet som åpner seg opp som blomster som sprer sine dufter i hele universet, men likevel fortsetter å dufte skjønt. Gud betrakter disse «blomstene» og blir som beruset av deres dufter. (104-44, 28.3.1979)