Håndbok i Prinsippene Håndbok i PrinsippeneSe videoen «Guds tosidige natur og den skapte verden» for et resymé av innholdet i seksjon 1 med samme tittel.
Se videoen «Prinsippene Gud skapte etter» for et kort resymé av hele 1. kapittel, Skapelsesprinsippene.
De grunnleggende spørsmål om livet og universet kan ikke besvares fullt ut uten at vi forstår Skaperens (Guds) natur. For å forstå noe som kun er en virkning, må vi først og fremst skaffe oss innsikt i det som har forårsaket den. På samme måte kan vi si at Gud og mennesket, ja Gud og universet også, eksisterer i et slikt årsak-virkning-forhold. For å løse de fundamentale problemer når det gjelder vår viten om alle skapte vesener, det vil si mennesket samt hele det øvrige skaperverk, må vi først forstå Skaperens natur og de prinsipper han fulgte da han skapte universet. I tillegg til å forklare Gud og hovedprinsippene bak skapelsen, gir Skapelsesprinsippene oss klare svar på de fundamentale spørsmål om livet og universet.
1. GUDS TOSIDIGE NATUR OG DEN SKAPTE VERDEN
1.1 Guds tosidige natur
Hvordan kan vi forstå den usynlige Guds natur? Den enkleste måten er å iaktta skaperverket. En kunstners arbeid viser hans indre personlighet på en substansiell måte. På samme vis er hele den skapte verden, som noe Gud kan ha et substansielt forhold til (Guds substansielle handlingsobjekt) [1] , et uttrykk for den usynlige Skapers natur. På samme måte som vi kan lære en forfatter å kjenne gjennom det han har skrevet, kan vi få innsikt i Guds natur gjennom hans skaperverk.
Derfor skrev Paulus:
«For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning» (Rom 1,20).
La oss nå se hvordan vi kan beskrive Guds usynlige vesen ved å finne de karakteristiske trekk som er felles for alt han skapte.
1.1.1. Den tosidige naturen som indre natur og ytre form utgjør.
Vi kan konstatere at alle vesener har både en usynlig, indre natur og en synlig, ytre form. Ethvert vesens indre aspekt eller karakter kaller vi dets indre natur. Det samme vesen har også et ytre aspekt, dets ytre form, som har med dets materie, struktur og utseende å gjøre. Denne siden ved alle ting kalles deres ytre form [2].
I mennesket, for eksempel, er enkelt sagt den indre natur det usynlige sinnet og den ytre form den synlige kroppen. I dyr er det usynlige sinnet, hvor instinktene har den sentrale funksjon, den indre natur. Dyrekroppen, som på det ytre plan består av forskjellige organer og vev, er den ytre form. I planter er selve den usynlige livskraften samt forskjellige usynlige indre egenskaper deres indre natur. Det ytre, en kropp bygget opp av cellevev, er deres ytre form. Det samme prinsippet kan også anvendes på grunnstoffene. Det vil si at den usynlige del av den fysiokjemiske naturen til molekyler, atomer og partikler, er deres indre natur, mens deres synlige struktur og form er deres ytre form.
I mennesket er sinnet det sentrale og initierende (handlingssubjekt) [3]og det som får kroppen til å fungere. Kroppen beveger seg i samsvar med sinnets direktiver. På samme måte dirigerer og kontrollerer den indre natur den ytre form hos dyr, planter og uorganisk materie.
Kroppen, den ytre form, gjenspeiler og ligner på sinnet, den indre natur. Selv om vi ikke kan se sinnet, har det et slags «utseende» eller «form». Derfor antar kroppen, som er et levende uttrykk for sinnet, en tilsvarende form. Slik ser vi at sinn og kropp ganske enkelt er de indre og ytre aspekter av form eller utseende hos ethvert menneske. Sinnet er det forårsakende og er i den sentrale og initierende posisjon overfor kroppen. Det er grunnen til at man kan oppfatte sider ved et menneskes sinn og skjebne ved å iaktta dets ytre utseende. Den indre natur, det indre form-aspektet, befinner seg i årsaks- og handlingssubjekt-posisjon i forhold til den ytre form. Den ytre form, det ytre form-aspektet, representerer den ytre virkning og inntar den responderende posisjon i forhold til den indre natur. Disse to sidene av ethvert vesen danner et gjensidig forhold til hverandre. Derfor kan den ytre form også sies å være et annet uttrykk for den indre natur. Sammen betegner vi dem som en tosidig natur.
Hva er så årsaken til at de skapte ting har en slik tosidig natur som den som den indre natur og den ytre form utgjør? De felles trekk hos alle skapte ting kommer fra Gud, Skaperen. Han er derfor det vesen som er den første årsak til alle former for tosidig natur som den indre natur og den ytre form hos alle skapte vesener utgjør. Han er kjernen eller essensen av all indre natur og ytre form. Den indre natur og ytre «form» som Gud er utstyrt med, er handlingssubjekt overfor alle skapte tings indre natur og ytre form. I Gud finnes den opprinnelige indre natur, som står i den sentrale og initierende posisjon i forhold til alle skapte tings indre natur. Guds opprinnelige ytre «form» er handlingssubjekt overfor alle skapte tings ytre form. De to aspektene indre natur og ytre «form» i Gud eksisterer ikke hver for seg og uavhengig av hverandre. De danner derimot, i samsvar med det som er blitt sagt ovenfor, et gjensidig, harmonisk forhold til hverandre. På den måten er Gud det sentrale og initierende vesen (handlingssubjekt) der de to aspektene ved den tosidige naturen som hans opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre «form» utgjør, er i harmoni med hverandre. Han er også det vesen som er den første årsak til den skapte verden.
1.1.2. Den tosidige naturen som positivitet og negativitet utgjør
Det finnes også en annen karakteristisk natur som alt i den skapte verden har til felles. Den består av positivitet og negativitet [4] , som eksisterer som to sider i et gjensidig forhold.
Blant elementærpartiklene for eksempel finnes det protoner, som representerer positivitet, og elektroner, som representerer negativitet. Ved at partikler med motsatt ladning har et gjensidig forhold til hverandre, blir et atom til. Det finnes positive atomer og negative atomer. Et molekyl blir dannet av disse to typer atomer i et gjensidig forhold til hverandre. De fleste plantearter fortsetter å eksistere på grunn av det gjensidige forhold mellom støvbærer og støvvei. Størsteparten av dyrene er til på grunn av, og formerer seg gjennom, et gjensidig forhold mellom hann- og hunndyr. Gud sa om mennesket: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like» (1. Mos 2,18). Etter at Gud hadde skapt Eva for Adam, så Gud at «alt [...] var overmåte godt» (1. Mos 1,31). Våre samfunn er sammensatt av menn og kvinner og fortsetter å eksistere og vokse på grunn av de to kjønns innbyrdes forhold.
Forholdet mellom positivitet og negativitet ligner på forholdet mellom indre natur og ytre form. Positivitet og negativitet har derfor et gjensidig forhold som handlingssubjekt og -objekt, årsak og virkning, det indre og det ytre. Derfor er deres innbyrdes forhold helt likt forholdet mellom indre natur og ytre form. Sammen betegner vi positivitet og negativitet som en tosidig natur. Vi kan med andre ord si at hele skapelsen eksisterer fordi positivitet og negativitet, som til sammen danner en tosidig natur, danner gjensidige forhold med hverandre.
Hva er så kilden til denne tosidigheten som alle skapte ting har til felles? Konklusjonen må bli at alle skapte ting har en årsak, og at deres felles karaktertrekk kommer fra Gud, Skaperen. Det at de skapte ting består av den tosidige natur som positivitet og negativitet utgjør, betyr at Gud, dvs. det vesen som er den første årsak, også er handlingssubjekt overfor all positivitet og negativitet. Vi kan også forstå dette når vi leser 1. Mos 1,27: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde [...] til mann og kvinne skapte han dem.»
Guds positivitet og negativitet er i den sentrale og initierende rolle overfor alle skapte tings positivitet og negativitet. Innen Gud finner vi den opprinnelige positivitet, som er handlingssubjekt overfor alle skapte tings positivitet, og den opprinnelige negativitet som er handlingssubjekt overfor alle skapte tings negativitet. Gjennom det gjensidige forholdet mellom opprinnelig positivitet og opprinnelig negativitet innen Gud skapes harmoni. På den måten kan vi forstå Gud ikke bare som den første årsak til den skapte verden, men også som det sentrale og initierende vesen (handlingssubjekt) der de to aspektene ved den tosidige naturen som hans opprinnelige positivitet og opprinnelige negativitet utgjør, er i harmoni med hverandre.
1.1.3. Guds tosidige natur.
Hva er forholdet mellom den tosidige natur som indre natur og ytre form utgjør, og den tosidige natur som positivitet og negativitet utgjør? Når det gjelder oss mennesker, er sinn og kropp de grunnleggende attributter, det mest fundamentale ved vår eksistens. Deretter kommer de maskuline og feminine kjennetegn. Vår maskulinitet og femininitet er attributter ved sinn og kropp. I hele den skapte verden er den tosidige natur som indre natur og ytre form utgjør, mer fundamental enn den tosidige natur som positivitet og negativitet utgjør. Det betyr at både indre natur og ytre form har positive og negative attributter.
For det første har vårt sinn, dvs vår indre natur, positive og negative aspekter. Vi har positive følelser som kommer fram når vi er glade, muntre, fornøyde og fulle av liv. Det er imidlertid også sider ved oss som er sentimentale, beherskede og rolige uttrykk for våre negative følelser. Vårt positive intellekt har aspekter som aktiv og konstruktiv tenkning, mens det negative intellektet kommer til uttrykk når vi tenker på en passiv, bevarende og konservativ måte. Menneskets positive vilje legges for dagen når vi er spontane, aktive, pågående, progressive, foretaksomme og initiativ-tagende. Negativ vilje kommer fram når vi handler på en passiv, avventende og defensiv måte.
Det er også positive og negative sider ved menneskets fysiske kropp, eller ytre form. De deler av vår kropp som stikker fram, dvs. de konvekse deler, er de positive aspekter. De deler av menneskekroppen som er hule, innsunkne og dype, dvs konkave, er derimot de negative sidene. Slik ser vi at positivitet og negativitet er attributter ved den indre natur og den ytre form.
På samme måte er opprinnelig positivitet og opprinnelig negativitet attributter ved Guds opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre form. For å oppsummere kan vi si at i Gud, den første årsak og skapelsens sentrale og initierende vesen, eksisterer den tosidige natur som opprinnelig indre natur og opprinnelig ytre form utgjør, med en indre harmoni mellom disse to aspektene. Det samme gjelder for den tosidige natur som opprinnelig positivitet og opprinnelig negativitet utgjør.
Hvordan kan vi da beskrive Guds opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre form på en mer konkret og jordnær måte? Den opprinnelige indre natur er Guds sinn, dvs. indre attributter. Disse er handlingssubjekt overfor alle skapte tings immaterielle, usynlige aspekter, alt fra menneskets sinn samt dyrenes sinn og plantenes livskraft, like ned til de indre funksjoner i selve materien.
Guds indre attributter er hans sinn, som omfatter funksjoner som følelser, intellekt og vilje samt begreper, idéer, lover og prinsipper. Essensen av Guds indre natur er hans hjerte [5] .
Den opprinnelige ytre form er Guds ytre attributter som er essensen av skaperverkets materielle, synlige aspekter. Disse inkluderer alt fra menneskets fysiske jeg, samt kroppene til dyr og planter, like til den materielle del av molekyler, atomer og partikler. Hovedaspektene ved Guds opprinnelige ytre form er den universelle, opprinnelige energi (se dette kapittel, seksjon 2.1.) og den energi som er opprinnelsen til all materie [6] .
1.2 Forholdet mellom Gud og skaperverket.
Gud er det usynlige, immaterielle handlingssubjekt. Alle skapte ting, er substansielle handlingsobjekter, som ligner på og er uttrykk for hans tosidige egenskaper. Når hele den skapte verden blir et fullkomment handlingsobjekt overfor sitt handlingssubjekt, Gud, da blir hans vilje oppfylt. Den fullkomne verden ligner med andre ord et forent, fullkomment organisk legeme, som beveger seg, eller forholder seg rolig, i samsvar med Guds hensikt med skapelsen.
Selv om hele skaperverket ligner på og er et uttrykk for Guds tosidige natur, kan vi i hovedtrekk klassifisere den skapte verden i to kategorier: (1) mennesket, og (2) resten av skaperverket. Mennesket ble skapt for å være et billedlig uttrykk for Gud og kalles derfor hans billedlige, substansielle handlingsobjekt. Hele det øvrige skaperverk ligner ham symbolsk og kalles følgelig Guds symbolske, substansielle handlingsobjekter.
Ethvert substansielt handlingsobjekt med en tosidig natur som gjenspeiler Guds tosidige natur, kalles et individuelt substansielt sannhetsuttrykk. Som vi har sett, finner vi en indre natur og en ytre form samt positivitet og negativitet innen hvert individuelle substansielle sannhetsuttrykk. Denne tosidigheten hos skaperverket kommer fra og gjenspeiler den opprinnelige indre natur, den opprinnelige ytre form, den opprinnelige positivitet og den opprinnelige negativitet hos Gud.
La oss oppsummere forholdet mellom Gud og skaperverket i lys av denne tosidigheten. Den skapte verden er det substansielle handlingsobjekt overfor Gud, det usynlige handlingssubjekt. Ifølge Skapelsesprinsippene består skaperverket av konkrete individuelle sannhetsuttrykk. Disse kan klassifiseres som billedlige (mennesket) og symbolske (det øvrige skaperverk) uttrykk for Guds tosidige natur.
Når vi ser på Gud og skaperverket som en helhet, tilsvarer forholdet mellom Gud og skaperverket forholdet mellom indre natur og ytre form. Gud er den usynlige, immaterielle indre årsak og det positive handlingssubjekt og den indre natur overfor den skapte verden. Skaperverket er det synlige, konkrete, ytre resultat og negative handlingsobjekt og den ytre form overfor Gud.
Top