Å forstå Gud er helt avgjørende for å forstå tilværelsen ettersom det var han som skapte oss. Hva slags gudsbegrep vi har, er av avgjørende betydning for tusen andre spørsmål. Sier vi at Gud er et mysterium, blir hele livet en gåte.
Gud er det mest grunnleggende i livet. Den utrolige orden, skjønnhet og harmoni vi ser i naturen, vitner om en Gud som må stå bak, og som må ha planlagt det hele før han skapte det. Gud skapte med en hensikt. Når vi leter etter meningen med livet, må vi forstå at det ikke er det skapte som bestemmer hva livets egentlige hensikt er. Det var Skaperen som allerede hadde avgjort det før han skapte oss mennesker. Det finnes derfor en høyere hensikt med livet. Derfor blir livet meningsfylt når vi tar Gud med i bildet.
«Craig argumenterte med at selv ateistiske filosofer, som Jean-Paul Sartre som benekter Guds eksistens, har tenkt nøye gjennom spørsmålet om Gud virkelig finnes. Ateister forstår også at dette spørsmålet er av stor betydning for mennesket. [...]
— Dersom Gud ikke eksisterer, er livet til syvende og sist meningsløst. Dersom ditt liv er dømt til å ende i døden, da spiller det til slutt ikke noen rolle hvordan du lever. Når alt kommer til alt er ingenting av hva du gjorde eller om du i det hele tatt eksisterte av betydning, mener Craig. [...]
— Det betyr at dersom ateisme er sannheten, så er livet i det store bildet meningsløst.»
— Fra «— Argumentene som skremmer kjendisateist», en artikkel av Stig-Øyvind Blystad om dr. William Lane Craig, amerikansk filosof, teolog og nytestament-historiker, i Vårt Land mandag 7. mai 2012, side 22-23.
Guds eksistens får også implikasjoner for ens menneskesyn.
La oss peke på en utfordring som ateistene og humanetikerne etter vår mening ikke har tatt alvorlig nok: Menneskesynet. Det kristne menneskesynet at «mennesket er skapt i Guds bilde» er etter vår mening det sterkeste vern om menneskeverdet. Det er et dristig og farefullt eksperiment å fjerne dette og erstatte det med et annet fundament. Kan noe like slitesterkt innføres der inhumanisme truer og materialisme og nytelsessyke allerede rår? — Fra «Vitenskapen åpner for Gud», en kronikk av Johan E. Moan, professor i fysikk, Universitetet i Oslo, og Ola Didrik Saugstad, professor i medisin, Universitetet i Oslo, i Aftenposten onsdag 27. mars 2013, Kultur & Meninger-seksjonen side 4-5.
Forstår vi Gud og prinsippene han skapte etter, begynner vi samtidig å forstå det opprinnelige idealet Gud ønsket å realisere da han skapte universet og mennesket. Det idealet er nøkkelen til å gjøre livet meningsfylt og finne en varig lykke.
Og jo mer vi forstår Gud, jo mer meningsfylt blir alt. Et lite barn har vansker med å skjønne hva livet dreier seg om. Etter hvert som barnet vokser opp og modnes, begynner det å forstå hvordan foreldrene tenker. Etter hvert som vi modnes åndelig, begynner vi å forstå hvordan Gud tenker og føler.
Ettersom Gud er én, er det nettopp en forståelse av Gud som gjør virkeligheten til et eneste stort hele, der alt og alle er knyttet til hverandre som deler av et stort fellesskap. På den måten er alt og alle ment å tjene den store helhetens hensikt. Selvsagt har vi alle våre individuelle mål og velger å gjøre vidt forskjellige ting i livet. Likevel er vi alle del av et stort fellesskap, som også Gud er en viktig del av. Det er Gud som må være sentrum i et slikt stort fellesskap.
Hvilke ledere velger vi å lytte til, for eksempel? Velger vi de som innbyr til konflikt og splittelse, eller våger vi å følge dem som søker kontakt og forsoning?
Erkebiskop Desmond Tutu tilhører sistnevnte gruppe. Gjennom sin seneste bok Gud er ikke Kristen — og andre provokasjoner, oppfordrer han oss til å lete etter det som forener — ikke det som skiller.
Hans påstand er at geografien i stor grad bestemmer hva slags tro vi får. Tutu oppfordrer oss derfor til å lære av hverandre uten å påstå at vi alene innehar sannheten, eller at det er vi som eier den ene sanne Gud.
Når vi leser de klassiske religiøse skriftene og ser på tradisjonene med bønn, meditasjon og mystisisme, finner vi dessuten store fellestrekk. I stedet for å gi etter for kreftene som skiller oss, la oss feire det som forener oss, skriver den tidligere erkebiskopen og mottager av Nobels fredspris. [...]
Så kanskje kan vi våge å tenke sammen med Desmond Tutu — våge hans fellesmenneskelige utgangspunkt — at Gud ikke er kristen.
Og at vi mennesker er brødre og søstre.
— Fra «Gud er ikke kristen», en kronikk av Kathrine Aspaas, journalist og siviløkonom, Aftenposten søndag 30. juni 2013, Kultur & Meninger-seksjonen side 2-3.
— Er din Gud også min Gud?
— Ja, alles Gud. Muslimenes Gud, jødenes Gud, hinduenes Gud... Gud er et så kolossalt begrep, et vesen av slike dimensjoner at én fremstilling av dette vesenet bare så vidt kan nærme seg en idé om hva det dreier seg om. Legger du sammen alt som finnes av seriøse gudsforestillinger, begynner det kanskje å oppstå et slags sannferdig bilde, og selv da er det langt, langt igjen.
— I så fall er du, som du sier, en ganske uortodoks kristen?
— Det er jeg utvilsomt. Min egen idé om det guddommelige harmonerer best med det kristne verdensbildet, men det betyr ikke at andre religioner ikke er like mye verdt. Jeg slutter meg til det William Blake i sin tid sa: «All Religions are One.» Arten av religion eller konfesjon er til en viss grad kulturbetinget. Det guddommelige gir seg forskjellige nedslag i ulike kulturer, for det guddommelige filtreres alltid gjennom det menneskelige. Det fører til at ulike kulturer vektlegger ulike aspekter ved det guddommelige. Alt i alt tror jeg at det dreier seg om den samme guden i alle religioner av betydning.
— Hinduene har et bilde av livet på jorden som et fjell, og de ulike religionene er stier opp langs dette fjellet. Alle går forskjellige veier, noen går omveier, men alle kommer på ulikt vis opp til toppen, til Gud. Kan du gjenkjenne et slikt bilde?
— Ja, det er et vakkert bilde, og veldig presist. Det er på mange måter slik jeg tenker på det. — Fra «Veien til Gud», en større artikkel der Alf van der Hagen intervjuer Henning Hagerup, norsk forfatter og oversetter, Klassekampen tirsdag 24. desember 2013, side 20-25.
Det er bare når alle har samme sentrum, vi kan leve i fred og harmoni sammen. Hvis alle hele tiden trekker i forskjellige retninger, oppstår det nødvendigvis konflikter.
Samtidig er det viktig å ta vare på hver enkelt brikke som utgjør fellesskapet. Gud elsker alle. Derfor er også vi ment å gjøre det. Og det er et fellesskap som bryr seg, vi mest av alt ønsker oss. Det er det vi gjerne vil tilhøre og bidra til.
Av den grunn er familien så viktig for Gud. Et av de aller viktigste idealene for Gud er familier fulle av kjærlighet og omsorg. Som regel føler man en større tilhørighet til sin familie enn til sitt land. Det er i familien man har de nærmeste og sterkeste bånd i livet. Og hvis familien fungerer, da fungerer også samfunn og nasjon. Men hvis familiene går i oppløsning, da får samfunn og nasjon atferdsproblemer blant de unge, økt kriminalitet, mer vold og et voksende stoff- eller alkoholmisbruk. Gud er kilden til kjærlighet. Det er basert på kjærlighetsforholdene innen familien Gud ønsker å være til stede midt blant oss. Han ønsker å glede seg over kjærligheten mellom foreldre og barn, mellom mann og kone og mellom søsken.
Om Gud eksisterer eller ikke, får også implikasjoner for ens sexliv. Mann-kone-forholdet er den sentrale relasjon i en familie. Fungerer det forholdet bra, fungerer som regel hele familien bra. Men for at ekteskapet skal fungere, må man være trofast mot hverandre. Lever man etter en fri sex-filosofi og har mange sex-partnere, er det store sjanser for at man ikke blir i stand til å få et ekteskap som fungerer.
Eksisterer Gud, betyr det at livet vi lever her på jorden, får implikasjoner for evigheten. Det vi gjør, har med andre ord evige konsekvenser. Man kan da ikke ture fram som man selv vil, og bare være opptatt av sine egne interesser. Gud er mer opptatt av andre enn seg selv og vil at også vi er det. Et materialistisk verdenssyn derimot blir lett et frikort til å karre til seg alt man bare kan, leve i sus og dus og selv ha det så gøy og fint man bare kan mens man lever, uten å bry seg om alle dem som lider i verden. Tankegangen er: «Hver får passe på seg. Man får som man fortjener. Jeg har mitt liv å leve. Jeg har mer enn nok med mitt. Det er ikke min feil at jeg har fått litt ekstra i livet. Hvorfor skal jeg dele med andre. De får greie seg selv.» Materialisme fører til individualisme. Et liv med Gud og hans prinsipper i sentrum fører til fellesskapsfølelse og samhold.
[For Nietzsche] påvirker [Gud] alt, og dersom han uteblir, vil mye annet også utebli, og det ville få drastiske konsekvenser. Nietzsches kommentarer kan i hovedsak knyttes til begrepene moral og sannhet.
Fornemmelsen av moralsk fakta i vårt daglige liv er gjemt i ordet «bør», sier Nietzsche. Når han sier at han bør gå til sin sønns baseballkamp, mener han ikke at han ønsker å gå dit. Han mener at det er noe som tvinger han til å gå på kampen, selv om han heller ville ha gått på en bar og tatt en drink. Begrepet «bør» er knyttet til en ytre følelse av tvang. Det er som om noe utenfra gjør at jeg må oppføre meg på en bestemt måte. En kan si dette på en annen måte. Nietzsche mener som mange andre at slaveri er galt. Men med det mener han ikke at han — personlig — misliker slaveri; han mener at slaveri bør forbys universelt. Den underliggende karakter av det moralske språket innbefatter noe eksternt og universelt. [...] Religionens store fordel er at eksterne og universelle aspekter ved moral blir forklart: Gud forklarer mysteriet «bør» som presses ned i våre liv, og Gud forklarer den universelle natur til de moralske fordringene. Da Gud er utenfor verden, kan Gud være både ekstern og samtidig skape universelle fordringer. [...]
Nietzsche mener at konsekvensen av «Gud er død»-hypotesen berører alt og er dramatisk. Det er som et bilde hvor hele horisonten forsvinner. Et hvert fast punkt er borte. Vi har tatt livet av Gud, men vi har ikke våget å se konsekvensene i øynene. — Fra «Ateistenes bevis for Guds ikke-eksistens», en kommentar av Ingolf Kanestrøm, professor emeritus i geofysikk ved Universitetet i Oslo, avisen Dagen tirsdag 16. juli 2013, side 14-15.
[...] passer det godt med Guds eksistens hvis man tror det finnes objektive moralske verdier, for eksempel at alle mennesker er like mye verdt, mens det er vanskelig å begrunne dette uten å henvise til Gud.
— Fra «Fornuftig å tro at Gud fins», en kronikk av Atle Søvik, studiedekan ved Menighetsfakultetet og forfatter, sammen med Bjørn Are Davidsen, av den nye boken «Eksisterer Gud? En drøfting av argumenter for og imot», Vårt Land mandag 12. august 2013, side 22-23.
Guds eksistens får implikasjoner
Å forstå Gud er helt avgjørende for å forstå tilværelsen ettersom det var han som skapte oss. Hva slags gudsbegrep vi har, er av avgjørende betydning for tusen andre spørsmål. Sier vi at Gud er et mysterium, blir hele livet en gåte.
[For Nietzsche] påvirker [Gud] alt, og dersom han uteblir, vil mye annet også utebli, og det ville få drastiske konsekvenser. Nietzsches kommentarer kan i hovedsak knyttes til begrepene moral og sannhet.
Top