Men om vi liker det eller ikke: Åndeverdenen har tatt et syvmilssteg inn i vår fysiske verden. I løpet av våren må trolig Nord-Gudbrandsdal tingrett ta stilling til om det går an å heve et huskjøp på grunn av spøkelser. En kjøper ønsker å trekke seg fra budet på en enebolig i Vinstra fordi det går rykter om et gjenferd.
    — Fra «Ånden er nær», en reportasje ved Bjørn Egil Halvorsen i A-magasinet fredag 9. mars 2012, side 20-26, vedlegg til Aftenpostens morgenutgave.

De avdøde har for lengst inntatt arenaer også utenfor privatlivets fire vegger. De har sneket seg inn i offisielle institusjoner: rettsvesenet, politiet, kirken, offentlige kontorer og statskontrollerte Statoil — for ikke å snakke om landets kjøpesentre. Selv datteren til kong Harald, Norges formelle overhode, kommuniserer direkte med de på «den andre siden».
    Såkalte «husrens» har gått inn i det norske vokabularet. [...] Nå er også Kirken kommet på banen. I september vedtok Kirkerådet å åpne for en ny liturgi — på folkemunne kalt «spøkelsesliturgien» — til bruk «når noen opplever uro og utrygghet eller uforklarlige fenomener i huset og ber om kirkens hjelp».
    — Frå «Åndenes nye makt», en reportasje ved Maren Næss Olsen i Morgenbladet fredag 16. november 2012, side 1 og 6-8.

Märtha og Elisabeth, på hver vår kant, fant etter hvert ut at følelsen av å være annerledes kom av at vi hadde en evne til å fornemme emosjoner og fysiske smerter fra mennesker rundt oss, som vi ikke helt kunne forklare. Vi gjorde begge desperate forsøk på å skru følsomheten av. Dette fungerte dårlig, og ensomhetsfølelsen og usikkerheten vokste gjennom tenårene, inntil vendepunktet kom og vi fant vår egenverdi. Det skjedde ved at vi aksepterte oversanseligheten som en del av oss, og begynte å bruke den aktivt. Det som før hadde vært en sårbarhet, ble til vår egen styrke. Vi begynte begge å integrere spiritualiteten i hverdagen vår [...].
    — Fra «Annerledes», en artikkel av Märtha Louise og Elisabeth Nordeng i avismagasinet VG Helg lørdag 20. juli 2013, side 12.

Da Lorna var barn på den irske landsbygda, la folk merke til at hun ikke lot til å registrere verdenen rundt seg, huslegen mente til og med at hun var tilbakestående. Det var fordi Lorna ikke bare så vår verden, men engler og ånder også — like livaktig. Lenge trodde hun at alle andre så det samme som henne. [...].
    Lorna Byrne er en moderne mystiker som til daglig hjelper mange til å få en bedre tilværelse ved å overbringe svar fra det hinsidige på livets små og store spørsmål.
    — Fra baksiden av omslaget på «Engler i mitt hår» (Angels in my hair), en bok skrevet av Lorna Byrne, irsk medium. Boken lå i mer enn 20 uker på bestselgerlisten i England og Irland, 21 uker på topp i Irland. Utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2010. ISBN 978-82-02-29990-3.

Andrè Kirsebom sier han har hatt kontakt med mer enn 1000 døde. [...]
    — Så du synes det er greit at en prinsesse prøver å oppnå kontakt med de døde?
    — Hun må få stå for det hun ønsker. Og millioner av mennesker over hele verden ønsker kontakt med åndeverdenen. Dette er en tro med lange tradisjoner med utgangspunkt i å ville hedre sine forfedre. [...]
    — Men hvorfor er det riktig og viktig å ta kontakt med de døde?
    — For det første er det en del av min tro. Og så vet jeg at menneskene som kommer til meg har store fordeler av det, både fysisk og psykisk.
    — Hvordan da?
    — De har mistet noen som de savner, og får bekreftet at de lever videre på den andre siden. Når de får beviser fra den andre siden, blir de mindre redde for døden. Mange føler seg også mindre ensomme når de kjære ikke er helt borte. Det kan hjelpe mange som sliter. Jeg ser på det som healing. [...]
    — Hvordan foregår dette, helt konkret?
    — Jeg endrer tilstand, blir mer åpen og ber en fra den andre siden om å komme. Så beskriver jeg personen som tar kontakt. Jeg føler nærværet og kan se omrisset, kanskje øyne og en hånd. Eller jeg hører setninger. Vanligvis på norsk eller engelsk.
    — Og så stiller man den døde spørsmål?
    — Ja. Hvis du har lyst på kontakt synes de normalt sett det er hyggelig å stille opp.
    — Fra «‘De døde interesserer seg vanligvis ikke for politikk’», en artikkel av Hilde Lundgaard, der hun intervjuer Andrè Kirsebom, prest, medium og healer, Aftenposten lørdag 20. september 2014, del 1 side 26-27.

Mange opplever kontakten med avdøde positivt for sorgprosessen, sier teolog og høgskolelektor Anne Austad. [...]
    Anne Austad ved Diakonhjemmet høgskole er teolog og har forsket på mennesker som kommuniserer med sine døde kjære.
    Hun leverte nylig en doktoravhandling om emnet hvor hun har tatt for seg mennesker som enten har hatt en fornemmelse at den døde er til stede i rommet, eller har hatt direkte kontakt med døde venner eller slektninger i form av visjoner, lyder, stemmer, berøringsopplevelser eller lukt.
    — Slike erfaringer er vanlige. Internasjonale studier indikerer at opp mot halvparten av sørgende opplever dette, sier Austad.
    Hun fortsetter:
    — Disse erfaringene kommer ofte spontant. Man kan gjøre noe for at de skal komme, som for eksempel å gå til visse steder der den døde ofte viser seg, men man kan ikke være sikker på at erfaringen av nærvær kommer akkurat da. Den kan også komme på helt overraskende tidspunkt.
    — Fra «Teolog: Å snakke med døde kan gi trygghet», en artikkel av David Stenerud, der han intervjuer Anne Austad, i Vårt Land onsdag 17. september 2014, side 4-5.

For drøyt fem år siden lå komikeren Jon Schau fem uker i koma på et sykehus. En betennelse i bukspyttkjertelen sendte ham langt inn i det hinsidige. To ganger i denne perioden fikk hans bror beskjed om at det var over. At han var død. Mens familien var preget av sorg, opplevde Jon Schau de to mest fantastiske reisene han noensinne har tatt del i. Slik han beskriver det i boken [Jons bok, HippieMedia 2009]. Han fikk kontakt med engler, med Jesus, med sin avdøde mor — men først og fremst, han fikk en forunderlig kontakt med Gud.
— Fra «Komikeren og hans Gud», en bokomtale ved Torstein Hvattum, Aftenposten, onsdag 25. november 2009, morgenutgaven, kulturseksjonen side 11.

    Føler du ånder rundt deg nå?
    — Jeg føler ånder rundt meg nesten hele tiden.  Nå nylig fikk jeg besøk av en ånd hjemme hos meg selv.  Det var en liten jente jeg fikk kontakt med.  Hun tok kontakt med meg og fortalte at hun hadde dødd i en akebrettulykke, og at moren kom til å kontakte meg.  Tre dager senere ringte en kvinne meg og spurte om jeg kunne kontakte datteren.  Jeg spurte da om datteren hadde dødd i en akebrettulykke, og hun ble så klart sjokkert.  Jeg forklarte at datteren allerede hadde kontaktet meg og bedt meg levere noen beskjeder.
    — Fra «Åndenes mann», et intervju med Olav Moldestad fra programmet «Åndenes makt» på TVNorge, Aftenposten, ettermiddagsutgaven, tirsdag 20. februar 2007, side 15.

Elisabeth [Nordeng, forfatter, terapeut i energiarbeid og foredragsholder] har hatt kontakt med sin skytsengel helt siden hun var et lite barn. Folk rundt henne snakket om at hun hadde en fantasivenn. Selv kalte hun engelen bare for «piken».
    — Da jeg ble litt eldre og begynte på skolen, skjønte jeg at dette ikke var uproblematisk. Jeg fikk beskjed om ikke å snakke med meg selv. Da jeg prøvde å formidle hva jeg opplevde, fikk jeg ikke noe svar tilbake fra de voksne, eller på skolen. Så jeg skrudde det av. Jeg ble kjempeensom og veldig usikker og sjenert, for jeg mistet en veldig viktig del i livet mitt, sier Elisabeth.
    Først senere i livet har hun funnet tilbake.
    — Fra en reportasje i avismagasinet VG Helg lørdag 6. juli 2013, side 34-38, vedlegg til VG på lørdager.

En halv million nordmenn så premieren på «Åndenes makt» på TVNorge søndag. Det er ny premiererekord for serien, og 40.000 opp fra førsteepisode i fjor. [...]
    — Det er ikke bare det mest sette programmet på TVNorge, det er også ett av de mest sette programmene på TV generelt [...], sier [Svein Tore] Bergestuen [kommunikasjonsdirektør i SBS Discovery].
    — Fra «Populær åndejakt», en NTB-artikkel i Dagsavisen tirsdag 10. september 2013, side 24.

En gang lå jeg våken om natten og tenkte på det plutselige dødsfallet til en venn, som var blitt begravet dagen før. Hans død opptok meg sterkt. Med en gang hadde jeg følelsen av at han var i værelset. Jeg syntes han stod for fotenden av sengen min og forlangte at jeg skulle gå med ham. Jeg hadde ikke følelse av at det var en åpenbaring, heller at det var et indre visuelt bilde av ham, som jeg forklarte for meg selv som en fantasi. Men i ærlighetens navn måtte jeg spørre meg: Har jeg noe bevis for at det er en fantasi? Hvis det nå skulle være noen fantasi, hvis altså min venn virkelig skulle være der, og jeg tok ham for en fantasi, ville ikke det da være en uforskammethet? — Men jeg hadde like lite noe bevis for at han var en åpenbaring, dvs. «virkelig» stod foran meg. Da sa jeg til meg selv. Bevis eller ikke bevis! Istedenfor å erklære ham for en fantasi, kunne jeg med samme rett akseptere ham som åpenbaring og i det minste forsøksvis innrømme ham virkelighet. — I det øyeblikket jeg tenkte det, gikk han til døren og vinket til meg at jeg skulle følge ham. Jeg skulle så å si spille med. Det hadde jeg nå riktignok ikke forutsett! Jeg måtte derfor enda en gang gjenta argumentet for meg selv. Først da fulgte jeg ham i min  fantasi.
    Han førte meg ut av huset, gjennom  hagen, ut på gaten og til slutt til sitt hus. (I virkeligheten lå det bare noen hundre meter fra mitt.) Jeg gikk inn, og han førte meg til sitt arbeidsværelse. Han steg opp på en skammel og pekte på den annen av fem bøker, innbundet i rødt, som stod på nest øverste hylle. Så holdt visjonen opp. Jeg kjente ikke hans bibliotek og visste ikke hva slags bøker han hadde. Dessuten hadde jeg ikke nedenfra kunnet skjelne titelen på de bøkene han pekte på, for de stod på nest øverste hylle.
    Jeg syntes opplevelsen var så merkelig at jeg om morgenen gikk til min venns enke og spurte om jeg kunne få lov til å se etter noe i den avdødes bibliotek. Faktisk stod det en skammel  under den bokhyllen jeg hadde sett i fantasien, og jeg så på lang avstand de fem bøkene innbundet i rødt. Jeg steg opp på skammelen for å kunne lese titlene. Det var oversettelser av Emile Zolas romaner; titelen på det andre bindet lød: «De dødes testamente.» Innholdet forekom meg uinteressant, men titelen var i forbindelse med opplevelsen høyst betydningsfull.
    — Fra  «Mitt liv — Den store dybdepsykologens  minner, drømmer og tanker» av Carl Gustav Jung (1875-1961), nedtegnet og utgitt av Aniela Jaffé, utgitt på Gyldendal Fakkelbok, Oslo 1966, side 224-225.