Enkelte har prøvd å kaste et negativt lys over familien, og har forsøkt å omdefinere den. For eksempel snakkes det nå til og med om énpersonfamilier. En familie består av en mann og en kvinne, et par som oftest også blir foreldre. Nå er det også snakk om å ha foreldre av samme kjønn. Homoseksuelle snakker om sin partner som «familiemedlem».
Stortinget vedtok i fjor [2008] verdens mest radikale ekteskaps- og barnelover. [...] [De] opphever skillet mellom normalsituasjon og nødssituasjon. Med andre ord: Norm og unntak blir fullstendig sidestilt. Det som for andre barn er en alvorlig unntaks- og nødssituasjon (tap av far eller mor), blir i den homoskapte virkelighet til en velsignelse og til barns beste. Denne tenkningen baserer seg ikke på hensynet til barna, men bunner i en kynisk kamp for voksnes selvrealisering.
Kampen om barnet er på ingen måte ved veis ende. SV har programfestet at også single kvinner må få rett til å skaffe seg barn med statens hjelp. Ettersom far er overflødig, kan vel én mor være like bra som to? Kravet om at menn må få rett til barn, høres også stadig oftere. Er det ikke like flott å være morløs som å være farløs? I homoaktivistenes etiske univers er svaret et selvsagt ja. [...]
Stortinget har åpnet døren for et paradigmeskifte i norsk kultur- og familieforståelse. Foreldrebegrepet er i full oppløsning. Betydningen av biologiske relasjoner skal viskes ut. Slekt, blodsbånd og arv defineres som uvesentlig. [...] Relasjonen mellom mor, far og felles barn forstås ikke lenger som unik. Begrepsparet mor/far vil på sikt bli fjernet fra statens vokabular. I Folkeregisterets fødselsskjemaer står det for eksempel ikke lenger hvem som er barnets mor og far, men hvem som er Foreldre 1 og Foreldre 2. — Fra «Skjebnesvanger kortslutning», et debattinnlegg ved Øivind Benestad, prosjektleder for morfarbarn.no, Vårt Land, torsdag 8. oktober 2009, side 24.
«På årsmøtets [årsmøtet til Feministisk initiativ (Fi) (ledet av Gudrun Schyman) i Örebro 9. - 11. september 2005] åpningsdag ble det presentert et forslag til ny samlivslov [...] Retten til samliv mellom flere enn to personer foreslås lovfestet slik at det får samme juridiske status som ekteskapet har i dag. Fi ønsker å gi ulike typer av familier de samme betingelser som i dag gjelder for ekteskap.
Styret vil erstatte dagens ekteskapslov med en lov som regulerer samliv mellom to eller flere personer, uavhengig av kjønn. Samlivsloven bør erstatte også dagens partnerskapslov for homofile og skal regulere samliv mellom så vel personer av motsatt som av samme kjønn.» — Fra «Feminister stiller til valg — Nytt parti vil endre kjente mønstre», en reportasje av Atle Syvertsen, Aftenposten, lørdag 10. september 2005, del 1, side 20.
Offisielle rapporter snakker ofte om forskjellige former for familie i stedet for «familien». Dette kan gi inntrykk av at en står overfor flere likeverdige alternativer; det er bare å velge det en liker best.
Barne- og familieministeren i den daværende Ap.-regjeringen uttalte følgende på partiets landsmøte i år 2000: «Framtidas familie består av enslige mødre og fedre, samboere, gifte, enslige, homofile familier og mine, dine og våre barn». [...]
Hva er hensikten med å utvide familiebegrepet slik at det i praksis mister mening? Bak kan det ligge et likestillingsideal. Familie er et positivt begrep som alle skal få anvende på seg selv. Familien har dessuten en særlig beskyttelse i menneskerettighetene og i lovverket. Nå skal alle få det samme vern. Men er vi egentlig tjent med at kjerneord mister sin spesifikke betydning? Det praktiske resultatet er at familien svekkes. Det har jo lenge vært en kulturradikal målsetting.
— Fra en kronikk av Jon Kvalbein i Aftenposten, mandag 16. august 2004, side 6.
Alle disse forsøkene på å redefinere familien, er en del av en revolusjonær kamp, der radikale grupper kjemper for å bryte ned eksisterende institusjoner og erstatte dem med nye, som ikke bare passer, men legitimerer deres radikale livsstil. Man forsøker å skape et bilde av mange forskjellige former for familie, og at alle disse formene er likestilte. Det skal være like normalt å ha en énforelderfamilie, eller en familie der foreldrene er av samme kjønn, som en vanlig familie med far, mor og barn.
Jeg har lenge undret meg over at Karita Bekkemellem og senere etterfølger [I Barne- og likestillingsdepartementet] bare har vært opptatt av de homofile og deres «rettigheter». Men det var før jeg fikk vite at deres statssekretær heter Kjell Erik Øie og at han er en av Norges mest kjente homoaktivister. Snakk om at han har plassert seg midt i smørøyet, og derfra har drevet «innsidekamp» for sine meningsfeller! Ap har altså gitt Øie og hans likesinnede fritt løp til å fronte sine saker. Alt på bekostning av ekteskap, adopsjon, osv. [...] Barne og Familiedept. [Nå kalt Barne- og likestillingsdepartementet] er blitt et talerør for de homofile, og man er altså villige til å ofre mye for å imøtekomme ønskene fra en ørliten gruppe av befolkningen. — Fra «— Homofil «innsidehandel»?», et leserinnlegg av Jorun Paulsen, Sarpsborg, VG søndag 24. februar 2008, side 44.
Å likestille alle former for familie er med på å relativisere familiebegrepet og få oss til å glemme at det finnes en standard, en norm for alle, nemlig den vanlige familien med far, mor og barn. I et samfunn sterkt preget av individualisme er det lett å hevde at alle bør fritt kunne velge den formen for familie som passer en best, og at det ikke er nødvendig å måtte tilpasse seg en norm, et ideal. Men et samfunn uten idealer, uten normer, som Norge lett raskt kan bli, vil gå i oppløsning.
For det store flertall er imidlertid familien en veldefinert enhet. Den består av en mann og en kvinne som har lovet hverandre troskap for livet, et eksklusivt gjensidig forhold; og de får vanligvis barn sammen (egne eller adopterte). I en utvidet form inkluderer familien besteforeldrene. Ekteskapet er hjørnesteinen i familien.
Psykolog Annette Øverby råder alle nye familier til å finne sitt konsept for hvordan de skal få det best mulig med mine og dine barn.
— Feilen veldig mange gjør er at de prøver å kopiere kjernefamilien. Men man må erkjenne at den krukken er knust, og heller se på hva man kan gjøre med det nye materialet, sier Øverby.
Hvis man hele tiden jobber mot en illusjon om å gjenskape det man hadde i kjernefamilie, blir det bare hakking, brutte forventninger og skuffelser.
— En banan kan aldri bli en appelsin, men bananen er også bra.
— Fra «— Ikke kopier kjernefamilien», en artikkel av Ingunn Saltbones i VG tirsdag 4. februar 2014, side 11.
Innerst inne er de fleste mennesker enige i en standarddefinisjon av familien, det er fordi familien er en institusjon inspirert av Gud, og ikke et menneskelig påfunn. Det er en del av vår menneskenatur å ville ha en familie. Det er normalt å alltid ønske seg en familie.
Litt av svaret tror jeg vi finner i dagens totalitære homokamp. Den som våger å imøtegå homobevegelsens verdier - også når det skjer avdempet og forsiktig - vil ofte bli stemplet som homofob, fordømmende og det som verre er.
Derfor er det risikofylt å snakke om klassiske idealer knyttet til familie og oppvekst. Med homobevegelsen i front er det blitt et slagord at det er likegyldig hva slags familie barn vokser opp i. Eksemplene er mange: Noen barn har en mor og en far, noen har to fedre eller to mødre og noen har fire foreldre fordi et lesbisk par og et homofilt par står sammen om å motta barnet. Det eneste som betyr noe, sies det, er foreldrenes omsorgsevne.
Retorikken er kanskje besnærende. Den fører i hvert fall til at oppofrende enslige mødre tas som gissel i homokampen. Det blir påstått at det er dypt krenkende overfor dem som må oppdra barn alene, at noen hevder at det beste er at barn vokser opp med en mor og en far - som lever sammen hele livet.
Det må gå an å ha to tanker i hodet på en gang når vi skal uttale oss om barns oppvekst: På den ene siden er det sant at mange enslige foreldre og mange homofile har stor omsorgsevne. [...] På den andre siden bør det være mulig å legge til: Jeg tror idealet - det aller, aller beste - er at barn vokser opp i en kjærlig familie med en far og en mor.
— Fra «Frykten for samlivsidealene», en kronikk av Espen Ottosen, teolog og informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Aftenposten, morgenutgaven, kulturdelen, side 4, torsdag 9. november 2006.
Forsøk på å omdefinere familien
Top