Professor i psykologi, Jonathan Haidt, har skrevet en særdeles interessant bok: The Righteous Mind [...].
Vi er alle selvrettferdige, er utgangspunktet. Vi er alle mer moralske enn motparten. Haidt forklarer det med at menneskets fornuft ikke fungerer så lenge det er individuelle eller gruppeinteresser på spill [...]. Da blir alle sider fullstendig inkapable til å se sannheten, eller forstå motpartens syn. Vi går i forsvar og tror vi har rett.
Sannheten er at så godt som alle mennesker og grupper vektlegger både sannhet og moral. Likevel, eller kanskje derfor, kommer vi alle i kampmodus så snart noen insinuerer at vi bryr oss mindre om sannheten og moralen enn noen andre. Logikken blir da uvesentlig, fordi i kampmodus er det ingen av oss som er villige til å la oss overbevise. Hvis du virkelig vil overbevise noen, sier Haidt, må du først prøve å se verden fra deres ståsted for å få dem ut av dette kampmoduset.
Men hvis du virkelig, dypt og intuitivt, klarer å forstå et annet menneske, står du selvsagt i fare for å åpne deg selv for deres syn.
— Fra «Vi går i forsvar», en artikkel av Gunn Hild Lem, skribent, Aftenposten søndag 23. juni 2013, Kultur & Meninger-seksjonen side 3.
De to amerikanske sosiologene dr. James T. Richardson og dr. Brock Kilbourne skriver om ekstrem intoleranse: «Det virker riktig å bruke det samme argumentet om enkelte medlemmer av anti-sekt-bevegelsen, særlig om dem som holder fast ved sin frykt for nye religioner, eller utvikler en større frykt, til tross for at det viser seg at en slik frykt er ugrunnet. Det er sannsynligvis større grunn til å tro at en eller annen form for mental forstyrrelse finnes blant folk som er sterkt imot nye religiøse bevegelser, og som føler en trang til å utrydde enhver ny religion, hvor den enn måtte finnes.» Richardson og Kilbourne hevder videre at en konstant frykt for nye religioner må være en fobi, fordi frykten er så irrasjonell, ettersom nye religioner ikke representerer noen konkret trussel mot noen. De fleste av oss har en viss frykt for det ukjente, særlig hvis det er radikalt forskjellig fra det vi tror på, eller slik vi lever.
Da jeg var i Libanon som FN-soldat hadde jeg en god venn. Han mente at lokalbefolkningen best kunne betegnes som kloakkbeduiner. Uttrykket var ikke positivt ment. Etter en stund ble vi kjent med Ghassan, læreren i landsbyen der vi var stasjonert. Ghassan ble raskt oppgradert fra kloakkbeduin til kjernekar. Det samme skjedde med alle de andre vi litt etter litt kom i kontakt med. De andre, de vi aldri hadde snakket med eller hatt noe med å gjøre, forble kloakkbeduiner.
Våren 2008 var jeg i middag i Kairo sammen med en gruppe medlemmer av Det muslimske brorskap. Dette var like etter at saken om Josef Fritzl ble kjent, den østerrikske mannen som hadde holdt sin datter fanget og seksuelt misbrukt henne i flere tiår. Deltakerne i middagen var skjønt enige om at dette nok en gang beviste at Europa var i total moralsk oppløsning. Jeg holdt et spontant foredrag om tilstandene i Norge. Etterpå mente selskapet fortsatt at Europa var en katastrofe, men at Skandinavia nok var et unntak.
Systematiske spørreundersøkelser viser at frykt for, og negative oppfatninger om, «de andre» er størst blant dem som har lite eller ingenting med dem å gjøre. Altså tas frykten best på alvor ved å skape kontakt og spre kunnskap. [...]
Men i seg selv er det ingen tvil om at kontakt og kunnskap er et uomgjengelig middel for å dempe konflikter. Man oppdager at de andre er folk som oss, med de samme bekymringer, drømmer og daglige gjøremål. De blir rett og slett menneskelige individer og ikke en ukjent truende masse. — Fra «Fremmed fiende», en kronikk av Bjørn Olav Utvik, førsteamanuensis ved Midtøsten- og Afrika-studier ved Universitetet i Oslo, Klassekampen torsdag 10. desember 2009, side 3.
Men sektfobi er noe helt annet, nemlig en vedvarende, intens frykt for nye religiøse bevegelser, noe som gir seg uttrykk i et irrasjonelt hat og driver en til å spre grusomme, usanne historier og komme med de verste beskyldninger (Fra Brock K. Kilbourne og James T. Richardson, «Cultphobia», en artikkel i «Thought», Fordham University Quarterly, bind LXI, juni 1986, side 264. Utdrag gjengitt i Unification News desember 1986, side 17).
Hva slags konsekvenser får så denne forferdelige forfølgelsen av religiøse bevegelser for medlemmene av disse bevegelsene? Jo, tusenvis av uskyldige mennesker blir tvunget til å holde sin religiøse tilhørighet hemmelig. Hvis de f.eks. står åpent fram og forteller sin arbeidsgiver om sin tro, risikerer de å få sparken. Til og med her i Vest-Europa foregår dette, særlig i land med en dårlig historie når det gjelder forfølgelse av minoriteter. Det tyske folk ble hjernevasket av Hitler til å bli med på hans jødeutryddelser. I dag driver de tyske styresmaktene en lignende kampanje mot nye religiøse bevegelser, spesielt scientologene, som blant annet ikke har lov til å inneha offentlige verv.
Tom Cruises tilknytning til scientologene gjør ham til en farlig mann, mener nesten halvparten i en tysk meningsmåling fra instituttet TNS Emnid. 47 prosent svarte ja og 42 prosent nei. Den tyske historikeren Guido Knopp [kjent for sin histotainment-stil (historie som underholdning) — red. anm.] har [i den tyske avisen Bild am Sonntag — red. anm.] sammenlignet Cruise med Joseph Goebbels. — Fra «Tom Cruise farlig, mener tyskere», en artikkel i Aftenposten, aftenutgaven, mandag 28, januar 2008, side 6.
Men også tilhengere av tradisjonelle religioner lider. 25 % av jødene i Europa skjuler således sin jødiske identitet. Jødiske barn blir mobbet langt mer enn andre barn.
I Frankrike ble på 1500- og 1600-tallet tusenvis av hugenotter (kalvinister) massakrert. Mellom 200 000 og 250 000 hugenotter utvandret på grunn av forfølgelsene. I juni år 2000 ble lover introdusert som gjør det uhyre vanskelig for mindre religiøse bevegelser å drive misjonsvirksomhet. Utvalget som den svenske regjeringen utnevnte for å produsere en rapport om nye religiøse bevegelser, kom i 1998 fram til at «i Frankrike har staten i stor utstrekning slått seg sammen med anti-sekt-bevegelsen».
I Frankrike står for eksempel baptistene oppført på listen over «farlige sekter» som en gruppe parlamentarikere har utarbeidet. Listen har ingen offisiell status, men brukes i praksis aktivt av politi og politikere på lokalplanet. For eksempel brukes listen til å nekte religiøse grupper å leie lokaler til sin virksomhet. Det er også laget en egen lov for å kunne begrense «sektenes» aktiviteter. Men hva er en «sekt»? Og ut fra hvilke kriterier definerer man hva som er en «farlig sekt»? Graden av isolasjon fra omverdenen har vært foreslått flere steder. Men hva da med alle klostre? Skadelig og kriminell virksomhet er et annet kriterium, mener noen. Men man har jo straffelovgivning som er laget nettopp for å slå ned på kriminell aktivitet, uavhengig om den foregår i religiøs, politisk eller annen sammenheng. Det er ingen grunn til å lage en egen lov mot antatt livssynsmessig forankret kriminalitet. Det er handlingene man skal slå ned på, ikke forhåndsdømme hele grupper.
— Fra «Kirke i Europa», en artikkel om forsoning og samarbeid, av Ingvill Thorson Plesner, medlem av Konferansen av Europeiske Kirker, Vårt Land tirsdag 24. juni 2003, side 13.
Mitt utgangspunkt var det jeg kaller paradokset i den sekulære tradisjon, en politisk og filosofisk impuls med røtter i opplysningstiden. Den ser seg selv som et dike mot intoleranse, religiøst retthaveri og vitenskapshat. Sekularismen står for politisk mangfold og ånds- og religionsfrihet. Når imidlertid sekularismens krav til en verdslig, dvs. prinsipielt pluralistisk stat, settes absolutt, kan den selv bli temmelig intolerant vis à vis religionene, som både tilfellene i Tyrkia og Frankrike viser. [...]
Det er godt at mange sekulære muslimer mener det er uheldig at man først forstår seg som muslim, deretter som fransk. Men den franske stat kan ikke tvinge folk som mener det motsatte — det fører bare til en sekulær form for tvang til verdslig tro.
— Fra «Dobbelte identiteter må tåles», en artikkel av professor Bernt Hagtvet om menneskerettigheter og religionsfrihet, Aftenposten, morgenutgaven, onsdag 18. juni 2003, side 13.
Den katolske organisasjonen Aid to the Church in Need (ACN) presenterte i forrige uke sin femte rapport om religionsfrihet i verden. Den er skrevet ut fra et katolsk perspektiv, men kartlegger også overgrep mot andre religiøse grupper. [....] Rapporten er skeptisk til Russland, Hellas og Hviterussland der de tradisjonelt sterke ortodokse kirkene blir favorisert, mens andre religioner og kirkesamfunn opplever å bli diskriminert og trakassert. I Kroatia er den katolske kirken dominerende, mens mindre religiøse samfunn opplever trakassering.
Asia er det kontinentet der religionsfriheten er mest truet. I India er kristne grupper bekymret for den voksende hindunasjonalismen som støtter ulike lover mot omvendelse. I Pakistan, Indonesia og Bangladesh er det minoritetsreligionene som føler seg mest utsatt. [....]
I Nord-Korea mener ACN at titusener av kristne sitter fengslet i konsentrasjonsleirer. Kina fengsler medlemmer av ikke-offisielt godkjente trossamfunn. I Afrika er det gnisninger mellom religiøse ledere og makthavere i flere land. Mest alvorlig er det i Nigeria der flere delstater har innført islamske sharialover.
— Fra «900 kristne drept i fjor», en artikkel av Jan Speed i Vårt Land onsdag 2. juli 2003, side 8.
Alt dette skjer i toleransens tidsalder, da vi hører så mye snakk om minoriteters rettigheter.
Vi ser imidlertid også en tydelig tendens til å bruke ord som «sekt» og «sekterisk» om grupperinger man er imot eller har en kritisk holdning til, men som ikke nødvendigvis er religiøse. Kritikere av Human-Etisk Forbund er således begynt å påstå at organisasjonen under den tidligere pinsepredikanten Levi Fragells ledelse ligner mer og mer på en sekt.
I bladet Human-etikk nr. 1 1985 skreiv Levi Fragell om «guruen Jesus»: «Den som tør og kan si ‘Jeg er veien, sannheten og livet’, er sikret en menighet.» Og han avsluttar: «Bedragernes bedrager kaller seg Verdens Frelser, og han tar sjela di, drømmene dine, kjærligheten din, livet ditt. Og jomen tar han bankboka di også.» [...]
I Aftenposten 23.06.96 skreiv Kjell Horn, son av HEFs grunnleggjar, Kristian Horn:
«For 15 år siden skjedde det etter min vurdering et linjeskifte i HEF, som ikke helt harmonerer med intensjonene fra starten: Det gjelder for det som kan oppleves som et korstog mot all religion og religiøsitet [...].»
HEF gjev ut bok med alternative julesongar. [...]
«Jeg vil ikke gravlegges humanetisk, det blir for sekterisk for meg,» sa ateisten Andreas Hompland nyleg. — Fra «Angriper de kristne», et debattinnlegg av Hallvard Hegna, pensjonert rektor, Vårt Land fredag 14. juni 2013, side 39.
Kommunistpartiet er blitt kalt en sekt styrt fra Moskva. Arbeidernes kommunistparti (AKP) blir sammenlignet med en sekt.
Et system av instrumentelle felleshandlinger og av ideologisk og psykologisk karakter, som innbyrdes påvirket hverandre, ble igangsatt i 1974. AKP utviklet seg til et enda mer totalitært, sekterisk og ekstremistisk parti. [...]
Høsten 1974 gikk det opp for AKPs ledelse at partiet hadde for få arbeidere i sin midte. Arbeiderklassens fravær skulle løses ved at AKP skapte sin «egen arbeiderklasse».
Gymnasiaster, studenter, intellektuelle og andre i «småborgerlige» yrker ble derfor kommandert ut, i såkalte vanlige yrker og jobber. Det oppsto et voldsomt press mot medlemmer som satt i trygge stillinger de selv syntes var interessante — ingen ville bli karakterisert som småborger eller karrierist. Mange av dem valgte jobbskifte i stedet for å melde seg ut.
Våren 1975 samlet sentralkomiteen i AKP seg om det 100 sider lange dokument «Teser om høyreavviket», skrevet av Tron Øgrim. Det ble innledet en klappjakt på en imaginær 5. kolonne og dermed avvikende ideer som kunne tolkes som høyreavvik.
Pål Steigan, som overtok etter Sigurd Allern etter oppgjøret mot «høyreavviket», hevder at dette oppgjøret var som en «katarsis, en renselse, eller en demonutdrivelse». Steigan gjorde bruk av religiøse termer for å beskrive oppgjørets karakter — AKP skulle renses for politisk ondskap.
Farlige og skadelige politiske tanker skulle lukes bort. Ugressmiddelet var kadervurderingen, som innebar at det enkelte medlem selv måtte legge frem sine svake og sterke sider i partilagene der de øvrige medlemmer kritiserte og domfelte den vurderte.
Medlemmene måtte så avgi et skriftemål og formulere en selvkritikk dersom kadervurderingen ikke falt heldig ut, noe den ofte ikke gjorde på grunn av de sterke kravene til politisk korrekthet. En slik blottstilling kombinert med selvransakelse, handlet ikke bare om politiske feil, også personlige og familiemessige forhold ble trukket inn. — Fra «Da AKP renset ut ondskap», en kronikk av Bjørn Westlie, historiker, forfatter, førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Vårt Land fredag 14. juni 2013, side 40.
I et knapt tiår, fra slutten av nittitallet til 2007-2008, var Lars Akerhaug aktiv i en rekke internasjonale solidaritetsbevegelser. Han var medlem i AKP (Arbeidernes Kommunistiske Parti) og Rød Valgallianse og var i en periode internasjonalt ansvarlig i sistnevnte. Nå har han skiftet standpunkt. I en artikkel i siste nummer av det konservative tidsskriftet Minerva skriver han om sin «glideflukt mot høyre».
I artikkelen fremmer Akerhaug to hovedpåstander:
• Venstresida mener den forvalter sannheten og «det gode». Dette forholdet speiler samtidig kampen mellom «de sterke og de svake» globalt, hvor de svake samtidig representerer det gode.
• At denne overbevisningen om å alltid ha rett fører til at venstresida blender ut de delene av virkeligheten som ikke passer inn i eget verdensbilde.
— Fra «Til sengs med fienden», en artikkel av Mirjam Sorge Folkvord i Klassekampen mandag 29. juli 2013, side 4-5.
Og det ser ut til at sekterismen på venstresiden fortsatt står sterkt:
Siden 70-tallet har dere fått holde på. Dere har hyllet diktatorer og massemordere. Så lenge fargen er rød er allting greit. [...]
Vi er lei av å ta oppgjørene med svermeriene for det totalitære. Noen ganger tenker jeg at vi er ferdige med det. At det er mulig å være på venstresiden uten å skulle måtte forholde seg til endeløse debatter om Mao eller Stalin.
Jeg tar alltid feil når jeg tror det er over. Nå har venstresiden gjort et ganske bra valg. [...] Det tok ikke engang én dag før Mao nok en gang ble båret frem i lyset. Denne gang av Rødts orførerkandidat i Tromsø.
Rødts Tromsø-topp er ikke alene. I forrige uke får han støtte av Larvik Rødts førstekandidat og redaktør i tidsskriftet «RØDT!», som i Klassekampen skriver debattinnlegget med tittelen «Mao — en stor leder». Som redaktør i tidsskriftet er Erik Ness landsmøtevalgt, selv om redaksjonen ses på som uavhengig. Forrige landsmøte i partiet kvittet seg med de verste autoritære utslagene, men halve programkomiteen ønsket seg et program som fremstilte revolusjonene i Sovjet og Kina som positive. [...]
Over hele Europa er det politiske landskapet i endring. Etablerte partier mister hegemoniet og nye partidannelser kommer frem på begge sider av den politiske skalaen. Partier på venstresiden klarer å fange inn brede lag av folk fordi man i stadig større grad klarer å formulere politiske svar på omfattende sosial misnøye uten den gamle eimen av sekterisme. — Fra «Kjære gammelkommunister. Det er nok nå.», et debattinnlegg av Andreas C. Halse, tidligere leder i Sosialistisk Ungdom, Aftenposten onsdag 23. september 2015, del 2 side 14.
Bjørn Ihler, en Utøya-overlevende, beskrev i VGs nettutgave 11. september 2012 AUF som en sekt etter at han følte seg frosset ut etter å ha kritisert den homoseksuelle lederen Eskil Pedersen. — Det oppleves litt som å drive med blasfemi, eller i det hele tatt kritisere eller motsi en fanatisk religiøs organisasjon, som har «nye Utøya» og Pedersen som sine helligdommer, sa Ihler.
Det blir sagt at enkelte organisasjoner for homoseksuelle har tydelige sekteriske trekk med en «vi-og-dem»-holdning og fanatiske innstillinger som «de som er imot oss, er reaksjonære mørkemenn».
Den norske religionshistorikeren Erik Thorstensen hevder i sin bok Ateismekritikk (Akademika, 2013) at den nye ateismen med Richard Dawkins, Christopher Hitchens og Sam Harris som ledende skikkelser fremstår «som en radikal sekt med et selvbilde av å skulle representere normaliteten». Thorstensen skriver at ny-ateistene har et misjonerende mål og er ute etter å «omvende menneskene fra den religiøse tradisjonen de opplever seg knyttet til over til et naturalistisk verdensbilde.» Også disse ny-ateistiske forfatterne blir av andre kritisert for sin fanatiske innstilling, grove påstander presentert som fakta, en argumentasjon spekket med foraktfulle adjektiver og en sjokkerende arrogant holdning.
En svensk internatskole for barn av samfunnstopper blir også sammenlignet med en sekt:
Etter et nytt besøk i mars i år, sa Skolinspektionen seg fornøyd med grepene som var tatt for å sikre elevenes trygghet, og avsluttet tilsynet.
— Jeg ble skuffet, sier Agnes Hellström [forfatter av Att vara uten att synas], som begynte å skrive boken om de tre svenske riksinternatene etter skandalene i 2011 og var redd de «nok en gang» hadde sluppet unna.
Forfatteren sammenligner internattilværelsen med en sekt. I boken går hun gjennom åtte punkter som «kjennetegner sektlignende virksomhet» og mener Lundsberg [en eliteskole og institusjon i det svenske herregårdsaristokratiet] oppfyller alle.
— Det er en type hjernevask å bli en del av familien, sier hun. — Fra «Hatet på internatet», en stor reportasje av Ole Øyvind Sand Holth på side 1 og 6-15 i avismagasinet M-magasinet i Dagens Næringsliv lørdag 7. september 2013. På side 1 var reportasjen hovedoppslaget, der det sto med fete typer: Knallhard kritikk av svensk internatskole: «Overgrep» «Hjernevask» «Mafiakultur» I over hundre år har internatskolen fostret svenske prinser, adelige og noen norske finanstopper. Men kritikerne har vært nådeløse. Rektor avviser påstandene.
Frykten for det ukjente
Top