Fra Lamarck til Darwin til nydarwinismenFra Lamarck til Darwin til nydarwinismen
Teorien om artenes evolusjon har gjennomgått mange forandringer. I 1802 utviklet Lamarck sin teori om nedarving av ervervede egenskaper. Undersøkelsen av fossiler hadde allerede overbevist mange vitenskapsmenn om at artene hadde utviklet seg fra sin opprinnelse. Lamarck forestilte seg at artene hadde utviklet seg gjennom å tilpasse seg til sine omgivelser, og at disse tilpasningene hadde vært progressive og arvelige. Lamarcks teori bygger på to hypoteser:
Hvert eneste eksemplar av alle arter gjennomgår en forvandling for å tilpasse seg til sine omgivelser
Disse forvandlingene blir overført til den neste generasjonen. På den måten forbedrer artene seg fra generasjon til generasjon
Seksti år senere skrev Charles Darwin «Artenes opprinnelse» i 1860 og «The Descent of Man» i 1871. Darwin hadde observert at mennesket var i stand til å få husdyr til å utvikle seg gjennom krysningsavl, som produserer dyr som blir stadig mer tilpasset til menneskets behov. Han utledet at evolusjon ikke fant sted på grunn av overføring av ervervede egenskaper, men gjennom fremkomsten av nye medfødte egenskaper i hver generasjon. Det er verdt å merke seg at ettersom Darwin trodde på Gud, kunne han ha kommet frem til at Gud - som mennesket - hadde fått artene til å utvikle seg mot et bestemt mål. I stedet vendte han seg mot teorien til Thomas Malthus. Ifølge denne teorien produserer dyr og planter mer avkom enn naturen kan ta vare på, og det foretas en utvelgelse på grunn av mangel på plass og mat.
Darwins teori hviler på to hypoteser: Fra en generasjon til den neste oppstår det meget små og tilfeldige variasjoner. Blant disse variasjonene er det noen som er mer fordelaktige enn andre i den betydning at de tillater en bedre tilpasning til omgivelsene. En «naturlig utvelgelse» blant eksemplarene finner sted slik at de best tilpassede eksemplarene overlever og formerer seg, mens de mindre tilpassede eksemplarene forsvinner.
Forskjellen mellom Lamarcks transformisme og Darwins evolusjonisme kan oppsummeres i eksemplet med giraffen. Ifølge Lamarck, har giraffens hals vokst gradvis lengre, slik at den kunne nå bladene på trærne, og så har den overført denne «ervervede egenskapen» til sine etterkommere. Ifølge Darwin har ikke giraffen gjort halsen sin lengre og har ikke overført noen ting - det som har skjedd, er at giraffer som ble født med lang hals, har overlevd på grunn av utvelgelse.
Ved begynnelsen av det 20. århundre slo Darwins teori til slutt igjennom takket være genetikkens oppdagelser. Grunnlaget for den moderne genetikken ble egentlig lagt av Gregor Mendel - en østerriksk munk - omkring 1865, men hans arbeider var blitt ignorert i hans levetid og ble bare gjenoppdaget ved begynnelsen av det 20. århundre. Genetikkens observasjoner beviste at Lamarck tok feil: ervervede egenskaper forandrer ikke gener og er ikke overførbare. Fra møtet mellom den moderne genetikken og Darwin ble nydarwinismen født. Det er den mest allment aksepterte teori i dag. Nydarwinismen er basert på de følgende hypoteser:
Fra en generasjon til den neste skjer det små tilfeldige genetiske mutasjoner
Kampen for å overleve fører til en naturlig utvelgelse av «mutantene», som gjennom generasjonene medfører en evolusjon av artene på den måten at de blir maksimalt tilpasset til sine omgivelser
Top
