Mange naturkonstanter ser i betenkelig grad ut til å være innrettet på menneskets eksistens.  I våre dager får det stadig flere forskere til å tro at det er en forbindelse mellom livet og universet.
    Universet eller i det minste vår avkrok av det er et hyggelig sted å være.  Gravitasjonen er akkurat passe, det er ikke for mye stråling, ingen svarte hull truer med å sluke oss, og temperaturen er behagelig.  Dette skyldes ene og alene en rekke naturkonstanter som har styrt selve oppbyggingen av universet.  Hadde ikke disse konstantene vært nøyaktig slik de er, ville livet ikke ha oppstått.
    Hadde tiltrekningen i atomkjernene vært litt annerledes, ville vi ikke hatt karbon og uten karbon, heller ikke noe liv.  At universet i stor grad ser ut til å ha innstilt seg på livet, blir tillagt stor betydning av mange forskere.  De mener det er en sammenheng mellom vår fysiske virkelighet og oss mennesker som iakttar den.  Den høyst respekterte fysikeren Freeman Dyson uttrykker det slik:  Om vi betrakter universet og identifiserer de mange fysiske og astronomiske hendelsene som har samvirket til vår fordel, kan det nesten virke som om universet i en eller annen forstand må ha visst at vi kom.  Denne måten å se tingene på, kalles det antropiske prinsipp.
    — Fra «Universet er skapt for oss», en artikkel av Erik Wied i Illustrert vitenskap, nr 18- 2005, side 68-69.

Det er tankevekkende å betrakte hvor fantastisk finjustert og fullt av detaljer universet er. Kan dette ha oppstått av seg selv? Finjustering av naturlovene synes å være en betingelse for liv. Rotasjonshastigheten av jorden og dens magnetfelt er nøyaktig så stor at atmosfæren blir holdt på plass, og vi er beskyttet mot skadelig stråling fra solen og verdensrommet.
    — Fra «Vitenskapen åpner for Gud», en kronikk av Johan E. Moan, professor i fysikk, Universitetet i Oslo, og Ola Didrik Saugstad, professor i medisin, Universitetet i Oslo, i Aftenposten onsdag 27. mars 2013, Kultur & Meninger-seksjonen side 4-5.

Freeman Dyson [...] legger i en bok Disturbing the Universe blant annet vekt på de tallrike eksemplene på de mange fint justerte tilfeller av fysikalske og kjemiske konstanter i universet, størrelser som er akkurat slik at de gjør det mulig med liv på vår klode, men som man ikke har funnet andre steder i universet.
    Spørsmålet han stiller er om disse har oppstått tilfeldig hos oss? [...]
    Sagt på en annen måte: kan man vinne i Lotto igjen og igjen uten at det er noen som står bak og sørger for at de riktige tallene kommer opp? For det er summen av alle «lottogevinstene» som har gjort det mulig med et karbonbasert liv på vår klode. Og hadde en av alle disse mange «gevinstene» ikke vært der, ville alt vært forgjeves. Det er denne omveien til «bevis» og opphopning av indisier som kjernefysikeren og matematikeren Freeman Dyson vurderer og diskuterer i sin bok. Han slår fast at det er en matematisk umulighet at så mange fint justerte tilstander har oppstått tilfeldig.
    Hadde vannstoffatomet ikke hatt sine helt spesielle egenskaper, men oppført seg som for eksempel surstoff eller jern, ville vi ikke hatt fritt vannstoff, noe som er en forutsetning for at sola i milliarder av år har og vil fortsette å utvikle varme gjennom termonukleare reaksjoner. Og hadde den «attraktive kraften» i vannstoffatomets kjerne vært svakere, ville vannstoff hatt helt andre egenskaper og vi ville hverken hatt flytende vann eller tyngre elementer.
    — Fra «Gud er tilbake», en kronikk av Øivind Hansen, pensjonert lege, Halden, Vårt Land mandag 29. april 2013, side 23.

Big Bang. Denne hendelsen er spesiell på mange måter. Det er egentlig ikke til å forstå at vi i det hele tatt kunne bli til.
    Det mest sannsynlige resultat av Big Bang ville være at det ble dannet gasser som ville være ute av stand til å danne de grunnstoffer som er byggesteiner for selve kosmos. Big bang skulle egentlig føre til 90 prosent hydrogen og 10 prosent helium. [...] Hadde det bare blitt gasser av det store smellet, ville vi ikke hatt fast materie, og altet ville bestå av flyktige gasspartikler. Man har funnet ut at langt mer enn 100 naturkonstanter måtte være eksakt på det nivået de er, for at kloder overhodet skulle kunne eksistere, og for at vår jord skulle gi betingelser for liv.
    Noen eksempler kan nevnes: Vi vet alle at like poler på magneter frastøter hverandre, og at ulike poler tiltrekker hverandre. Atomkjerner i alle grunnstoffer inneholder + ladede partikler (protoner). De burde jo frastøte hverandre og fly fra hverandre slik at det ble umulig å danne grunnstoffer. Men partiklene holdes på plass av den sterke kjernekraft som har den helt riktige størrelse som gjør oppbygging av atomer mulig. Det minste avvik til den ene eller andre side av størrelsen på denne kraften ville gjøre dette umulig. Hvordan kunne denne kraften få akkurat den helt riktige størrelse?
    Det er enda mer å undre seg over: Elektronene som går i baner rundt atomkjernen er – ladet. Hvorfor smelter da ikke protoner som er + ladet sammen med elektronene? Hva er det som gjør at elektroner kan rotere rundt kjernen i forskjellige baner? Hvorfor hopper ikke de ytterste elektronene inn til banen innenfor? Hva er det som holder dem på plass? Hvor kom alle de partiklene fra som gjør slike usannsynlige forhold mulig?
    Den engelske astrofysikeren Roger Penrose har funnet at forholdet mellom masse og energi i begynnelsesøyeblikket måtte være så nøyaktig at vi mangler forutsetninger for å forstå det. Tallet for det er 10 opphøyd i minus 1230. Og igjen må vi kunne spørre: Hvordan i all verden var det mulig?
    Dette har gitt grunnlag for refleksjoner. Hvordan kan et kjempesmell av slike dimensjoner skje innenfor slike kritiske grenser for en stor rekke naturkonstanter? Da astronomen og matematikeren Sir Fred Hoyle gjorde disse oppdagelser ved sine beregninger, ble han så rystet at han måtte skifte livssyn. Han hadde vært en erklært ateist, men han innså at det måtte ha vært en overordnet styring av begynnelsesprosessen.
    [...] Siden det helt usannsynlige likevel har skjedd at vår jord er blitt til med betingelser for liv slik vi kjenner det, inkludert mennesket, var det da allerede i begynnelsesøyeblikket en plan for mennesket? Dette kalles det antropiske prinsipp. Antropos er gresk og betyr menneske. Er menneskets eksistens det overordnede formål i hele universet?
    — «Universets fininnstilling», en kronikk av Kjell J. Tveter (professor i medisin), Origo Norge, i avisen Dagen torsdag 22. desember 2011, side 19.